Fullmåne september 2026

Jeg sitter her på Larkollen og funderer litt over kveldens fullmåne i Væren.

Og det er som om noe har endret seg. Jeg har kjent det ganske tydelig de siste dagene. Som om noe er i ferd med å avsluttes, samtidig som noe nytt begynner å røre på seg under overflaten. Ikke på den dramatiske måten, men mer som en visshet om at enkelte ting rett og slett ikke passer lenger. Og jeg synes egentlig energien rundt denne fullmånen passer veldig godt med akkurat det.

For Væren handler mye om meg. Hvem er jeg nå? Hva er sant for meg? Hva trenger jeg? Hvor står jeg når jeg slutter å se meg rundt for å sjekke hva alle andre mener? Og det er jo interessant, for jeg tror mange av oss har vært utrolig flinke til å tilpasse oss gjennom livet.

Vi har strukket oss, inngått kompromisser, tiet når vi egentlig hadde noe å si, gjort oss litt mindre, vært greie og forståelsesfulle og forsøkt å bevare husfreden. Jeg kjenner meg i hvert fall igjen i mye av det.

Men det kommer et tidspunkt hvor man blir litt lei av å forlate seg selv for å gjøre livet enklere og komfortabelt for alle andre. Og kanskje er vi der nå.

For meg kjennes denne fullmånen som en liten temperaturmåling på alt vi har jobbet med gjennom året. Ikke så mye «hva skal jeg bli nå?», men heller:

Hva har jeg faktisk vokst fra? Hvilke gamle mønstre fortsetter jeg å dra med meg bare fordi jeg kjenner dem så godt? Hvor gjør jeg fortsatt ting på autopilot, selv om hele meg egentlig vet at jeg ønsker noe annet? Og hvilken versjon av meg selv er jeg rett og slett ferdig med å være?

Det betyr ikke at vi skal snu livet på hodet i løpet av helgen. Tvert imot.

Energien kan være ganske intens nå, og når følelsene blir sterke er det lett å tro at vi må gjøre noe med én gang. Jeg tror heller vi skal observere litt. Trekke pusten. Gå en tur. Legge bort telefonen. Sitte litt i stillheten og kjenne etter hva som faktisk er vårt – og hva som bare er støy rundt oss.

For det er stor forskjell på intuisjon og frykt. Intuisjonen min roper sjelden. Den maser ikke og lager ikke lange katastrofefilmer i hodet mitt. Den bare vet.

Og kanskje er det nettopp den stemmen vi skal lytte litt ekstra til nå. Så de neste dagene skal i hvert fall jeg følge litt med på hva som dukker opp. Gamle følelser. Tanker. Drømmer. Ting som trigger. Og de små øyeblikkene hvor jeg kjenner veldig tydelig:

Nei. Dette skal jeg faktisk ikke tilbake til.

Ikke fordi det er noe galt med det, men fordi jeg rett og slett ikke er den samme lenger.

Og kanskje er det egentlig dét denne fullmånen handler om.

Rett og slett å våge å innse at vi har vokst. 🌕

Ønsker deg en skikkelig fin fullmåne der du er 🙏