Juni månedens forfatter – La masken falle av Mai Camilla Munkejord

La masken falle – en personlig fortelling om å gi slipp på barndomstraumer

Etter halvannet års hardt terapeutisk arbeid våknet Mai Camilla Munkejord (nå 46 år) grytidlig en morgen. Det var like før jul 2021. Hun sto opp med en følelse av at det var noe som måtte ut, noe som måtte skrives. Så hun tuslet ut i stuen, lagde seg sin smørkaffe, satte på PC-en og begynte å skrive. Noen minutter senere kunne hun lese et dikt på skjermen med tittelen «Barndommens infiserte brakkvann». Det føltes med det samme som om diktet var skrevet av en annen enn henne selv. «Sånn har jeg aldri tenkt på min barndom før»,  undret hun seg, før neste tanke slo ned i henne; «Dette, Mai Camilla, det er åpningsdiktet i det som skal bli din personlige bok om å gi slipp på barndomstraumer».

– Jeg diskuterte litt frem og tilbake med meg selv. Det var jo snart jul, og jeg hadde planer om å lage julekaker og gjøre julerent, men tanken presset seg liksom på. Så etter noen minutters diskusjon ga jeg etter, og sa at greit; «jeg kan skrive denne boken, men da må jeg få hjelp!» Og hjelp fikk hun. Hele bokens førsteutkast kom på plass i løpet av de to neste ukene!

– Boken kom liksom til meg i en intens bølge av fryd og frykt, forklarer hun, og presiserer: fryd over ordene som bare flommet ut av meg, og en viss frykt for hva konsekvensene ville bli om jeg skulle velge å publisere det jeg skrev i eget navn.

Godt og vel ni måneder senere, ble «La masken falle – en personlig fortelling om å gi slipp på barndomstraumer» utgitt ved Calidris Forlag. I hennes navn.

­– Det føltes skummelt å utgi boken som en selvbiografisk fortelling da jeg visste at jeg risikerte at bokprosjektet kunne bli avvist, med det resultat at jeg kunne miste relasjonen til mine foreldre og bli utstøtt fra barndomsfamilien.

– Men jeg følte at boken var kommet til meg som en gave som jeg skulle gi videre til dem som kunne trenge å lese den, sier hun. Ikke minst for å vise hva traumer er, og hvordan traumer kan komme til overflaten som symptomer vi ofte ikke forstår, slik blant annet Gabor Maté og Franz Ruppert skriver om.

– Med barndomstraumer mener jeg sår på psyken eller sår på sjelen. Det er ikke selve hendelsene som er et traume, forklarer hun, men de konsekvensene som ulike hendelser skapte i barnet. Ulike barn reagerer ulikt på lignende hendelser. Det har blant annet med sårbarhet å gjøre. Et traume kan forstås som en stressreaksjon hvor kroppen går i frys, og ikke er i stand til å prosessere det som skjer, ikke er i stand til å føle de følelsene som skapes i møte med en gitt situasjon. Et traume kan også skapes som følge av det som ikke fant sted, de behovene som ikke ble møtt; det bortvendte blikket, det fraværende fanget, den klemmen barnet lengtet etter, men ikke fikk.

I månedene etter utgivelsen har Mai Camilla nå også fått erfaring med å snakke om sin historie – som gjest i podcaster og på bokbad som har gått av stabelen rundt om i landet. Gradvis har hun kjent hvordan stadig mer av den frykten hun har båret på siden hun var et barn er i ferd med å forsvinne. Eller kanskje mer presist: hvordan frykten i stadig større grad er i ferd med å bli transformert til mot til å gjøre det som kjennes riktig, viktig og sant selv om knærne kan skjelve av skrekk. Mai Camilla forteller at hun føler at en av hennes oppgaver er å transformere egne traumer til vekst, og så gjennom muntlig og skriftlig formidling å inspirere dem som kjenner seg klar, til å ta tak i eget liv.

– Jeg føler at jeg har funnet min livsoppgave, forteller hun. Med denne oppgaven, gir noe av det vonde jeg har opplevd mening, på sett og vis. For egen del, så hadde jeg en del traumatiske opplevelser da jeg var et barn. Slik jeg har forstått det nå, så hadde jeg disse traumatiske opplevelsene dels fordi at jeg skulle ha noen minner eller opplevelser som gjorde at jeg utviklet noen kompenserende atferdsmønstre som kunne være hensiktsmessige for å gi meg muligheten til å huske det jeg skulle huske og heale det jeg skulle heale når tiden var inne for det. Når man ser det på denne måten, så får de traumatiske hendelsene en mening, som jeg nevnte i sted. De kan bli en drivkraft, en livskraft, en kilde til innsikter, om man bare våger å akseptere sin egen historie, om man bare våger å omfavne sine egne erfaringer og de konsekvensene som de erfaringene fikk i eget liv.

– Det er dette som er hovedbudskapet i min bok, sier Mai Camilla, som med dette vil takke så mye for at Elisabeth / Tante Buddha velger å fremme denne boken som en for mange lesere har vært en viktig impuls for vekst. Her er et lite knippe av de mange tilbakemeldingene Mai Camilla så langt har fått på boken:

«Denne boken minner oss på alt det vakre som oppnås gjennom det å være tro mot seg selv. Selv om det koster. I form av tårer, og følelsen av å bli forlatt. Men belønningen er overveldende, når man finner fred med seg selv. Tusen takk for boken, Mai Camilla Munkejord. Den er tvers igjennom inspirert og inspirerende fra begynnelse til slutt.»

Allen, kunstner

 

«Dette er en bok som leder deg tilbake til din kraft, og til ditt sanne jeg. En viktig, transformerende, ærlig og øyeåpnende bok som jeg anbefaler alle å lese.»

Line Holdal, podcaster og grunnlegger av Lilalife som viser vei til et lekent liv og feminin healing. 

 

«En usedvanlig ærlig beretning om å finne veien hjem til seg selv, og inspirerer leseren til å våge det samme».

Gry Hammer, forfatter, kurs- og foredragsholder

 

«Med tittelen «La masken falle» oppfordrer forsker Mai Camilla Munkejord til å legge bort våre masker, og våge å se nærmere på oss selv og hva som finner sted bak fasaden, når vi tar av oss de offentlige versjoner av oss selv.»

Anne Karine Strøm, forfatter og journalist

 

«Boken lar oss følge Mai Camillas reise tilbake til oppveksten og hennes mange forsøk på å forstå hvordan ting ble som det ble – enten det gjelder kroppens gleder og ubehag, personlige relasjoner og akademiske veivalg.»

Tobba T. Sudmann, fysioterapeut, sosiolog, og professor i folkehelse

 

«Det er en modig og usminket analyse av barndomsminner i form av undertrykte følelser, og inneholder mange forslag til hvordan gå frem for å bearbeide disse. «La masken falle» er full av driv, poesi, sårbarhet og kjærlighet, som beveger leseren fra begynnelse til slutt.»

Tatiana Wara, førsteamanuensis i pedagogikk

Litt informasjon om meg:

Mai Camilla Munkejord (46) er trebarnsmor, og gift med Webjørn. Hun er opprinnelig utdannet sosialantropolog, har doktorgrad i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Tromsø, og har i mange år jobbet med forskning, veiledning og undervisning. Hun har alltid holdt et høyt tempo, drevet av det hun i dag kaller overprestasjon og overansvarlighet. Hun ble professor allerede som 38-åring, og fem år senere, den sommeren hun fylte 43 år ble hun 100% sykemeldt med merkelappene utbrenthet, depresjon og insomnia. Først tenkte hun at det ikke kunne stemme. Men da hun først innså at hun var både syk og sliten, bestemte hun seg for å gjøre grep. Hun gikk bevisst ut av hamsterhjulet, sa etter hvert opp professorstillingen, og gjorde en rekke radikale snuoperasjoner; hun la om kosten, begynte å hvile mer, begynte å meditere, fokuserte på pusten, og hun søkte hjelp fra både konvensjonell psykolog, og hun fikk god hjelp fra både psykodrama og hypnoterapi. Hun fikk også livsveiledning og tok hos en spirituell lærer.

De som ønsker det, kan gjerne følge meg på Instagram: @lamaskenfalle